Zusammenfassung

Artikkelen undersøker opprinnelsen og utviklingen av den kritiske pedagogikken og dens relevans for kunstnerisk utdanning i dag. Innledningsvis skisseres kunstfagenes vilkår i dagens utdanningslandskap, som er preget av nyliberal instrumentell tenkning og med økende krav om økonomisering, standardisering og målstyring. Ut fra en oppfatning om at mange av dagens utdanningspolitiske føringer strider mot kunstfagenes egenart og begrenser fagenes mulighet for å utdanne kritiske og myndige mennesker, argumenteres det for en kritisk pedagogisk tilnærming til kunstfagene i skole og utdanning. Kritisk pedagogikk beskrives som en pedagogisk retning med mange opphav, med sentrale aktører i Latin- og Nord-Amerika og i Tyskland. Mens den amerikanske linjen, som tar utgangspunkt i Paulo Freires idé om empowerment, primært er opptatt av sosial utjevning og marginaliserte gruppers rettigheter, har den tyske tradisjonen, i hovedsak representert ved Frankfurterskolen, en mer filosofisk orientering. Den har imidlertid også inspirert en rekke pedagogiske og didaktiske retninger i det tyskspråklige og det skandinaviske rommet. I forlengelsen av de historiske linjene drøfter artikkelen spørsmålet om en kritisk pedagogisk nyorientering i kunstfagene, eksemplifisert ved musikkfaget, kan bidra til å svare på sosiale og utdanningspolitiske utfordringer i det 21. århundre.